Ytring - om ytringsfrihet og privatliv på nett

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/08/05/542637.html
Norge er i en posisjon der staten har så mye penger at det kan føre til inflasjon om oljepengene sirkuleres i det norske markedet.oljefondet er konstruert for å forhindre dette.Norges bank administrer oljefondet.Oljefondet bruker Morgan Stanley og Goldman Sachs som rådgivere ved internasjonale finansinvesteringer i regi av Norges Bank. Rådgiverene sørger selvsagt for at pengene blir rikelig distribuert til den finansielle bank eliten som det også går frem av årsoppgaven fra oljefondet.Banker utgjør store deler av investerings porteføljen med blandt annet rundt 127 milliarder kroner som er lånt til Freddie Mac og Fannie Mae(boliglånsbanker i USA). Dette utgjorde over 6 prosent av fondets totale verdi og var blant de største enkeltinvesteringene til oljefondet.link:http://www.hegnar.no/okonomi/utenriks/article298590.ece bidraget fra oljefondet har vert med på å legge grunnlaget for en del av de 5.200 milliarder dollar (26000 milliarder norske kroner!!!!)som er pøst ut i boligmarkedet av de to boligbankene. Fannie Mae og Freddie Mac har garantert for nesten halvparten av boliglånene i USA. Det Fanny Mae/Freddy Mac gjør er å videreformidle lån fra bankene som yter lån til kapitalmarkedet, ved å lage større pakker av dem som garanteres av Fanny Mae/Freddy Mac.http://emac.blogs.foxbusiness.com/2008/07/11/a-rescue-plan-for-freddie-mac-and-fannie-mae/ Når man kjenner til hvordan fractal reserve banking fungerer er det lett å se hvordan investeringene fra oljefondet sansynligvis har blitt blåst opp.. en ratio på 1:9 er et minimum ved banker som dette.(ifølge denne bank siden har man kun 8% krav til egenkapital i EU som gir en rating på 1:12 på utlånhttp://www.nbim.no/Templates/Report____58871.aspx) det vi si at de opprinnelige 127 milliardene fra oljefondet er blitt til 1143 milliarder gjeld hos amerikanske borgere om man regner en rating på 1:9. altså en sum større en oljefondet selv…..at oljefondet til nå har tapt en god slant på denne investeringen er ikke på langt ner så tragisk som effekten av tapet påfører vanlige folk i USA… nå har fed gått ut og sagt at de vil ”redde bakene og kundene” i media. Det fikser de selvsagt med å trykke opp nye penger(nesten gratis for fed..) som de ikke gir bort, men låner til de som har betalingsproblemer med en rente som de kan overleve med…
Regningen sender de over til befolkningen i form av inflasjon som automatisk vil komme når de nye pengene kommer i sirkulasjon. Inflasjon fører også til svaker dollar, som igjen fører til høyere drivstoffpris i dollar. Drivstoffpris samenliknet med gull pris er omtrent uendret, mens drivstoffpris i dollar har tredoblet seg. Grunnen til dette er jo svekklesen av dollar. høyere drivstoffpris gir laver kjøpekraft i et forbruker orientert marked som USA. En ond sikrel dette her, federal reserve tjener på dette mens folket taper.dette er jo spesielt vanskelig for dem som har spart opp hardt tjente penger til pensjonen og ser at man får mindre og mindre for pengene… p.s hva med handlingsregelen til regjeringen som sier at man kun skal bruke av avkastningen av oljefondet til statsbudsjettetl i norge dersom oljefondet gå i minus i 2008?Dersom regjeringen står fast på å ikke ta av selve oljefondet, vil det betyr kraftig budsjettkutt som helt sikkert vil ramme de svakeste grupene som vanlig……. Fed er som nevnt i www.themoneymasters.com/dokumentaren en privat eiet bank som ønsker høyest mulig profitt for bankene som eier den. navnet federal reserve er laget for å villede…federal reserve er like lite statlig som federal express(budbilfirma), og reservene er tvisomme om de finne i det hele tatt… i 1984 ble det også i en rettsak slått fast at fed er privat og ikke kan regnes som et føderalt byrå www.save-a-patriot.org/files/view/frcourt.html
man kan også dobbelsjekke påstandene her på en offesiel fedeal reserve nettside med god oversikt:
http://www.federalreserveeducation.org/fed101/structure/

Denne videoen viser kongressman Ron Paul som krever svar av Bernanke:
http://www.youtube.com/watch?v=xTBrJNipytg
http://www.youtube.com/watch?v=efrt2h1AH_A&feature=related
Og Bernanke er ikke særlig høy i hatten….
offesiel Ron Paul nettside med oppdaterte videoer:
http://www.house.gov/paul/

Men Bernanke er selvsgt kun en liten brikke, og en gallionsfigur som handler på vegne av de som lønner han.

ville du gjort et milliard ran dersom det ikke var krimenelt, og det ikke var mulighet for å bli tatt for det?

Slik systemet er i dag sitter eierene av federal reserve og andre sentralbanker som bukken og havresekken.
de forteller oss at de styrer renter etter inflasjon, men siden de selv stryer pengestrømmen(skaper penger ut av ingenting) er det min påstand at de også styrer inflasjonen.

En diskusjon om dette emnet ligger også inne på D.Ns diskusjonsider, og er den med mest diskuterte(256 innlegg akkurat nå), og mest leste diskusonen for tiden(12088 har lest tilnå…):http://www.dn.no/forum/?display=topic&forum_id=614&topic_id=3829

OPPDATERING:

Jeg skrev tidligere i denne posten at bankene bruker en låneration på minimum 1:9, i følge DN artikkel som jeg så nettop var dette en sterk underdrivelse når det gjelder bankene Fannie Mae og Freddie Mac som har brukt en ratio på 1:65…….

fra faktaboks på denne linken:http://e24.no/makro-og-politikk/article2555714.ece

Fannie Mae og Freddie Mac
Fannie Mae ble stiftet av føderale myndigheter under krisen på 1930-tallet. Banken hadde nesten monopol på verdipapiriserte boliglån fra 1938 til 1968. Da ble banken privatisert. Markedsverdien på banken er 13 milliarder dollar, tilsvarende 65 milliarder kroner. Freddie Mac ble stiftet i 1970, for å lage en konkurrent til privatiserte Fannie Mae. Markedsverdien til Freddie Mac er 6,3 milliarder dollar, tilsvarende 30 milliarder kroner.
De to bankene har en kjernekapital på 85 milliarder dollar. Samtidig garanterer eller eier de boliglån for tilsammen 5200 milliarder dollar. For hver dollar i kjernekapital, øker de sine garantier med 65 dollar.
Aksjekursen i de to selskapene har falt med 90 prosent det siste året.
Kilder: Wikipedia, Economist, New York Times og Google Finance

mer stoff om dett skriver kommer etterhvert.

Mvh http://independenceltd.blogspot.com/

E-posten inneholder en korrespondanse med en psykologkollega av avsender som, slik jeg forstår det, ikke er behandler for den aktuelle pasienten. På den måten foreligger det et dobbelt brudd på taushetsplikten. Tar helsepersonell så lett på taushetsplikten at de glemmer å utelate navn, eller andre kjennetegn som kan identifisere en person, når de seg imellom diskuterer prinsipielle spørsmål og samtidig henviser til enkeltkasus? Vi pasienter går – inntil vi erfarer det motsatte – faktisk rundt og tror at taushetsplikten i helsevesenet er ”hellig”!

En av de mest absurde tingene jeg har opplevd, var to ganger taushetspliktsbrudd allerede før jeg hadde fått søkt på en behandling. Dette lovet så dårlig at jeg mistet tilliten til behandlingsinstitusjonen for all tid. Jeg hadde henvendt meg til institusjonen fordi den skulle starte opp en behandling jeg ønsket nærmere informasjon om før jeg eventuelt søkte om plass. Men søknadsfristen kom og gikk, uten at jeg fikk informasjonen jeg ba om. Da skortet det ikke på taushet!

Derimot opplevde jeg at institusjonen videresendte elektronisk korrespondanse som omhandlet meg til en brukerorganisasjon de hadde kontakt med. Jeg oppdaget forholdet ved en ren tilfeldighet, fordi brukerorganisasjonen hadde lagt et brev, som var et svar på min henvendelse, ut på foreningens intranett-sider. Dermed kunne også foreningens øvrige medlemmer lese det.

I tillegg til dette videresendte behandlingsinstitusjonen e-post jeg hadde sendt, til en annen behandlingsinstitusjon som tilbød en liknende behandling. Denne institusjonen hadde jeg aldri hatt kontakt med, og den hadde ingen grunn til å få vite hvem som hadde tatt kontakt om det først nevnte behandlingstilbudet. Mitt fulle navn var oppgitt i e-postkorrespondansen som ble videresendt. Det var tilfeldig at jeg fikk vite om denne videresendingen, ved at klinikksjefen ved institusjon to mailet meg og kommenterte noe jeg hadde skrevet til den første institusjonen.

Det var positivt å oppleve at Helsetilsynet i fylket ga meg medhold på klagen jeg etterpå sendte om taushetspliktsbrudd (Adresseavisen 05.09.06). Samtidig skulle det være helt unødvendig at noe så elementært som å beskytte enkeltpersoner som er i kontakt med helsepersonell, ikke sitter ”under huden”. Det er ikke allmennhetens eller pasientenes ansvar å passe på at behandlere gjør jobben sin!

Dette er en forkortet utgave av et debattinnlegg som sto på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 3/2007, s. 294.

Posten er også publisert på Sigruns blogg.

Sverige har innført en lov om signalspaning som i praksis gir svenske sikkerhetsmyndigheter uinnskrenket adgang til å overvåke innholdet i all nettrafikk gjennom landet. Det ser ut til at redde politikere uten et gram teknisk innsikt er blitt de overvåkende storebrødrenes beste allierte.

Selv om debatten i Sverige har vært intens og motstanden mot overvåkingsloven stor, er det likevel Riksdagen som bestemmer. Og hvem sitter i den svenske nasjonalforsamlingen? I likhet med vårt eget Storting og tallrike andre liknende forsamlinger, er mange av dem politikere uten sjenerende stor innsikt i vår elektroniske hverdag.

Den gjennomsnittlige representanten, både i den svenske Riksdagen og i vårt eget Storting, er en mann eller kvinne som nærmer seg 50 år. Da han eller hun gikk ut fra gymnas på slutten av 70-tallet, var datamaskiner store, mystiske tingester som befant seg langt unna den vanlige mann og kvinnes hverdag. Kulehodemaskinen var det mest teknologisk fremskredne hjelpemiddelet, og rettetasten det nærmeste man kom tekstbehandling.

Disse politikerne har fått dagens teknologiske utvikling kastet over seg, og det er åpenbart at de færreste har klart å skjønne særlig mye av den, ut over å tilegne seg elementære ferdigheter i Word og Powerpoint. Likevel er det disse som skal vedta lover som i Sverige nå gir Försvarets Radioanstalt rett til å overvåke all kabelbåren informasjon som passerer Sveriges grenser. Det gjelder blant annet epost, SMS, webtrafikk, chat, mobiltelefoni og vanlige telefonsamtaler. Se også Jan Omdahls kommentar om dette på Dagbladets nettsider.

Man kan tenke seg at politikerne foreslo en lov som ga adgang til å installere mikrofoner i alle private hjem, og avlytte aktiviteten når man måtte ønske. Forhåpentligvis (skjønt hvem vet, forresten) hadde de som foreslo en slik lov blitt skutt ned allerede ved starten, men sannsynligvis bare fordi et slikt lovforslag hadde vært et så himmelropende brudd med alle rettsprinsipper i et moderne demokrati at selv politikerne hadde skjønt det var å gå over streken. Men det svenskene nå har vedtatt er i prinsippet nøyaktig det samme, men de innser det - eller skjønner det - åpenbart ikke selv.

“Hur gick det till när en borgerlig majoritet i fredstid fattar ett beslut att börja massavslyssna vanliga människor som inte är misstänkta för något brott? (…) Jag har sällan känt mig så politiskt nedslagen och desillusionerad”, skriver Dagens Nyheters Hanne Kjöller i en kommentar i DNs nettutgave. Jeg tror dessverre ikke det blir siste gang. Den elektroniske ytringsfriheten forvitrer, fordi det er i overvåkernes interesse å få carte blanche-lover som gir dem tilgang til å avlytte der de vil, når de vil.

Uvitende politikere som ikke skjønner konsekvensene av de lovene de vedtar, blir dermed nyttige idioter for storebrødrene som vil kikke oss i kortene, enten vi er mistenkte for ulovlige handlinger eller ei.

Dette blogginnlegget og andre innlegg jeg har skrevet finner du også på min personlige blogg.

Det er kameraer gjemt i skyene / Mikrofoner på hvert fjell / Gutta på labben jobber overtid / Hver eneste kveld / Og jeg har ingen problemer / Jeg sier alt går greit / Det er best å være streit

-Raga Rockers: Best å være Streit

Jeg er den perfekte verdensborger av 2008, for jeg har skjønt det mindre priviligerte folk enn jeg alltid har visst. Privatliv er ingen menneskerett, men en luksusting på linje med flatskjermen og stasjonsvogna. Det er ikke det at jeg ikke HAR privatliv. Det er bare at jeg egentlig ikke trenger det. Så lenge jeg får gjøre som jeg vil bryr jeg meg ikke spesielt om noen vet om det. Ikke at jeg lever et plettfritt liv; jeg pleide å røyke, drikker gjerne litt for mye hvis jeg kan, svinser borti en og annen pornografisk side på internett og plukker meg ikke noe mindre i nesa enn noen andre. Jeg er selvopptatt, lat og ikke spesielt pen naken. Jeg er for sær og for lite ambisiøs til at mine feil og mangler skal kompromittere meg i noen særlig grad.

Hvis noen på død og liv vil luske rundt i min personlige sfære får de heller gjøre det. Mine synder er tydelige og avklarte. Min økonomi er ryddig og alle pengene mine er hvite. Meningene mine er på Twitter, på Facebook og på bloggen min, kunsten min er på Urørt. Last.fm logger musikken jeg hører . Tankene og fantasiene mine er ikke noe verre enn noen andres.  Harddisken min er (så vidt jeg vet) blottet for sensitivt materiale. Jeg er så kjedelig at jeg ikke har noe å skjule, og er samtidig lett ekshibisjonistisk av natur. Jeg har gjort svært få ting jeg angrer på og ingen av disse er hemmelige. Når invasjonen, revolusjonen eller hva det måtte være kommer er jeg selvfølgelig førstemann opp mot veggen, men inntil da er jeg overvåket og lykkelig.

I vår verden er ikke det overraskende at det meste vi gjør blir registrert på en eller annen måte (Orwell spådde jo det) men hvor godt vi liker det. I bloggosfæren, eller blant skribenter generelt er det vel ikke bare meg som i blant blir litt høy på oppmerksomhet. Og for de som ikke kan skrive er det nok å drite seg ut, ha sex offentlig eller et eller annet. I den gode gamle stampuben min (rip) hang det et bilde bak baren av en fyr som hadde tredd en gjedde på pikken, helt til rota. Fyren prøvde en gang stolt å få en gratis halvliter fordi det var ham på bildet, og skjønte ikke hvorfor alle bare lo, han hadde jo vært berømt i minst sitt tilmålte kvarter. Og hadde han lagt ut bildet på internett hadde folk snakket om han fortsatt. Noen hadde sikkert spandert den halvliteren også. Du blir aldri så sjuk at ikke noen der ute liker deg, enten du er likskjender, har driti på gølvet til kompisen din eller bare slutter å suge kjæresten din for å ta mobilen når den ringer.

Fortsetter utviklingen i dette tempoet vil politikerne bli ærlige (de radiomerkes og følges av webkameraer 24 timer i døgnet), pornografi bli overflødig (alle legger ut sexen sin på nett for å forsøke å komme så høyt på topplista at de får poeng på trumfkortet) og kriminalitet bli oppklart omtrent i gjerningsøyeblikket. Phillip K. Dick var nok en bedre profet enn samtidskritikeren Orwell.

Spørsmålet er heller om noen rekker å se bort fra skjermene lenge nok til å leve livene sine. Det er fint vær der ute, hvem bryr seg da om satellittene?

Det er i menneskets natur å lengte tilbake til fortiden. Vi har ikke visst det tidligere, men når alle medier for tiden kommenterer en gammel manns kritikk mot noe han av generasjonsmessige årsaker aldri vil kunne forstå (blogging!!!), er vi på tivoli og karusellen går rundt og rundt. Uten ytringsfrihet lengter vi etter den, og når vi har den, blir vi anklaget for å gni den utover offentlighetens tegnepapir slik at den mister sin hensikt.

Når vi mener noe, får vi ikke si hva vi mener. Og når vi ikke lenger mener noe, kan vi si hva vi vil, for det vil uansett forsvinne i all støyen. Meldinger som ruller over tv-skjermen under en debatt, vil ikke bli husket i morgen, sannsynligvis ikke en gang av ytreren selv.

Når vi blir hjernevasket med at vi lever fritt og kan ytre hva vi vil, er det nettopp da vi burde gå stille i dørene, for da blir den minste klare tanke, så gjennomskjærende, at alle vil snu seg etter deg. Det er deg alle vil se rart på, når du endelig sier at du stiller deg likegyldig til ytringsfriheten, ytringsfriheten - som alle andre dyrker som en hellig idé.
Dag Solstad vil aldri forstå blogging, men han har likevel mye rett i det han sier.

Jeg vil skrive noe som får deg til å gråte. Jeg vil skrive noe du ikke kan lese på bussen, eller mens du venter på bussen, eller på toget, for da vil du bare begynne å gråte. Det er i menneskets natur å lengte tilbake til fortiden, så jeg tror jeg må begynne å skrive på skrivemaskin. Kanskje jeg da vil få deg til å gråte. Kanskje også Dag Solstad vil gråte da. Jeg kan sende papirlappen med skrivemaskinpåskriften til ham i posten, til Dag Solstads skranglete innboks, gjemt i en busk, ikke på internett, men i skogen, ute på en øde øy.

Jeg er enig i at de lite gjennomtenkte ytringene misbruker ytringsfriheten. Det er riktig. Bimboer som skriver blogg om sitt bimboliv, navlebeskuende forfatterspirer (som meg selv), om kaffekopper og skrullete innfall uten sammenheng og uten originalitet. Alle skriver det samme. Ingen skriver det de virkelig tenker. De vet ikke lenger hva de virkelig tenker. Dette har de mistet friheten til. Vi har mistet friheten til mene noe, i friheten av at vi har lov å mene hva vi vil. Dermed ytrer vi det vi tror vi mener, og bustete kommunister som Dag Solstad blir sinna, fordi alt ikke lenger etter som det var da han var ung, da alle mente noe, og ingen mente ingenting. Nå er alle på midten, alle er kule, alle skriver blogg for å skrive om det allminnelige, om at de ikke skriver om noen ting. Dette sier jeg. Samtidig vet jeg ingenting, for jeg kan ikke huske å ha opplevd en verden uten internett. Jeg tror i tillegg dette fra Solstads side er mer en kritikk av ytringskulturen enn ytringsfriheten. Dag Solstad er mot tidsånden, ikke mot ytringsfriheten. Hadde han vært det, hadde han aldri sagt det han akkurat har ytret i sitt essay i Samtiden.

- Jeg har aldri lest en blogg og kommer aldri til å gjøre det.

- Hvordan kan du fordømme ytringer du aldri har lest? spør Dagbladets intervjuer.

- Jeg har jo hørt om det, sier Solstad.

Så siden Dag Solstad aldri har lest en blogg, og likevel fordømmer den, kommenterer jeg meningene i essayet hans, uten å ha lest det.
- Jeg har jo hørt om det.

Vi må ikke snakke så mye om å ytre feil eller ytre riktig. Vi må ta avgjørelser som vi selv mener er riktige. Bare på denne måten vil ytringsfriheten unngå å skurre.

Dag er bare sur fordi vi, som barn av postmodernismen, er mer interessert i lett underholdning enn hans tungsindige alvorlighet. Grovt sagt vil han skjemme ytringsfriheten, slik at vi bare skal høre på ham. Selv om han ikke sier noe mer truende enn at han «frykter konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé som står over alle idéer» (merk: frykter), forsvarer vi oss med bask og barm. «Hva?! DAG SOLSTAD TRUER YTRINGSFRIHETEN! FARE!!!»
Jeg tror det er et godt tegn.
Reaksjonen, altså.

For mange år siden hørte jeg en historie om en kjent norsk forfatter, la oss kalle ham Skyggeland.

Jeg hadde nettopp truffet en hyggelig gutt, og det var han som fortalte meg denne historien. Den hyggelige gutten, la oss kalle ham David, var lidenskapelig interessert i litteratur, som jeg. I tillegg var han nettopp blitt singel, som jeg. Alt lå med andre ord til rette for at vi hadde ett og annet å prate om, hvilket vi også gjorde. Våre ekser dukket også opp i samtalen, og det var i denne forbindelse jeg hørte historien om hr Skyggeland.

Foreldrene til Davids eks, la oss kalle henne Emma, var omgangsvenner av hr Skyggeland, og dette var et vennskap som strakte seg mange år tilbake i tid. Ifølge historien hadde hr Skyggeland vært forelsket i Emmas mor i ungdommen og var blitt knust da hun i stedet valgte Emmas far. Men vennskapet bestod.

Så en gang mens David og Emma fortsatt var sammen, ble David invitert til middag hjemme hos Emmas foreldre sammen med hr Skyggeland. David gledet seg storligen på forhånd, for hr Skyggeland var viden berømt for sitt vidd og sitt intellekt og var nærmest regnet som en legende i norsk åndsliv. Overalt hvor han talte, samlet det seg skarer av beundrere som hang ved hvert ord han sa og lo hver gang han kremtet i tilfelle det var ment som et humoristisk poeng.

I løpet av middagen ble hr Skyggeland lettere animert og vendte all sin oppmerksomhet mot Emma. Han berømmet hennes skjønnhet og sa at hun ble mer og mer lik sin mor for hvert år som gikk. Ja, han greide sant å si ikke å rive blikket fra henne, og det hele ble påfallende og sikkert ganske pinlig, hva vet jeg, for jeg var jo ikke der.

Best som det var vendte hr Skyggeland sin oppmerksomhet mot rivalen David, pekte på ham med en dirrende finger og sa, henvendt til Emma: “Hvordan kan du, som er så vakker, være sammen med han der?”

Dette var slett ikke hvordan David hadde sett for seg sitt møte med en av Norges intellektuelle fanebærere. Hans stolthet var såret, hans intellekt var skuffet, og for å gjøre vondt verre satt hans utkårede og vordende svigerforeldre og hørte på det hele. David bet tennene sammen og slo tilbake.

- Nå synes jeg du er uhøflig, fyrte han av.

Den store forfatteren ble ytterst fortørnet og freste: “Du er en dumming!” Hvorpå han løp fra bordet og ble borte.

- “Du er en dumming?” gjentok David til meg. “Her var jeg invitert til middag med denne genierklærte forfatteren, og så kalte han meg en dumming? Var det alt han hadde å si?” David var åpenbart fortsatt oppbrakt. Om det var skuffelsen over intellektets fallitt eller fornærmelsen foran den vakre kvinnen som gjorde utslaget, vites ikke. Enden på visa ble i alle fall at resten av selskapet, eksklusive David, måtte lete etter hr Skyggeland overalt i huset. De fant ham til sist. Han hadde gjemt seg under en busk i hagen og satt der og sutret.

- Jeg var så imponert over denne mannen på forhånd, sa David. “Jeg hadde hørt alle mytene, lest alle bøkene, og jeg var så rede til å beundre ham og hvert ord han sa. Og så dette?”

- Hva tenker du om ham nå, da? undret jeg.

- Jeg tenker at han er en stor forfatter, men en liten mann. Og at det er mulig å være en stor kunstner uten å ha noe å fare med som privatperson.

Denne historien har jeg tenkt på senere når jeg har hatt behov for å skille mellom kunstner og menneske. For eksempel kan jeg leve godt med at Picasso var misogyn samtidig som bildene hans får meg til å gløde innvendig.

Man skal verken forvente eller forlange at alt som kommer ut av munnen til en stor kunstner er stor kunst. Heldigvis har vi sutringsfrihet i Norge, sånn at det er lov å sitte under en busk i hagen og rope “dumming”. Ikke alle ytringer er store ytringer, men jeg vil forsvare hr Skyggelands rett til å ytre dem allikevel.

Selv om jeg synes uttalelsen hans var ureflektert, ser jeg ikke på den som svineri. Selv om jeg synes han burde sensurert denne meningen, stiller jeg meg ikke likegyldig til ytringsfriheten. Tvert imot: Jeg synes virkelig den er verdt å støtte.

Sluttnote: Dialogen er beklageligvis ikke hundre prosent korrekt gjengitt, for det er noen år siden jeg hørte denne historien. Forhåpentligvis gjør ikke det poenget mindre gyldig.

(Denne posten er også publisert på min egen blogg.)

Jeg har dessverre ikke fått lest Dag Solstads essay om ytringsfrihet i dagens nummer av Samtiden. Det er ikke lagt ut på nett, og siden jeg bor i provinsen har jeg ikke tilgang til slike tidsskrifter idet de kommer ut.

Men Aftenposten gjengir noen enkeltutsagn som jeg synes høres nokså merkelige ut. «Ytringsfriheten er ikke et umistelig gode», hevder Solstad. «Den trenger ikke vernes i fredstid». Kanskje han mener at ytringsfriheten kan gjenopplives når vi eventuelt får bruk for den? Det virker også pussig at han for å vise at ytringsfriheten har blitt en «hellig idé», bruker et eksempel som faktisk rammes av allerede eksisterende begrensninger i lovverket.

I dagens intervju med Solstad i Dagbladet er det egentlig lite som tyder på at han er noen motstander av ytringsfriheten. Dvs, han sier at han er det, men svarer likevel nei på om han vil forby ytringer. Såvidt jeg kan skjønne er det ikke ytringsfrihet han her argumenterer mot, men mangel på selvkritikk og redaktøransvar. Han mener f.eks. at man burde latt være å trykke Muhammed-karikaturene. Det er det selvsagt helt greit å mene. Så kan andre, som f.eks. meg selv, være uenig. Og så kan man diskutere det, helt fritt og åpent. Ytringsfrihet.

Begrensninger i ytringsfriheten er noe annet. Det betyr at man blir forsøkt hindret i å ytre seg, enten ved lovforbud eller gjennom trusler og tvang. En slik situasjon var riktignok foranledningen til trykkingen av karikaturene, men svært få har tatt til orde for at avisene burde hindres i å trykke dem. Og det gjør altså heller ikke Solstad, såvidt jeg forstår.

Nei, det er visst tidsånden han er imot. For det går jo nedover med verden, slik det alltid har gjort. Det er så fryktelig mye dårlig, folk er så lite selvkritiske, og begreper som privatliv og intimsfære er visst gått helt av moten. Og så er det jo så mange amatører som slipper til, og så mange profesjonelle som er amatører. Jeg skjønner jo at sånt går inn på et åndsmenneske.

Men det virker som Solstad roter med begrepene. «Før hadde man redaktører som vurderte ytringene», sier han. Ja, i avisene. Her har han et poeng. Avisene bør ta sitt redaktøransvar på alvor, også på nett. Det at informasjonen er elektronisk er ingen unnskyldning for å være holdningsløs. Det samme gjelder selvsagt radio og TV. Men ikke all offentlighet skal redigeres. Og her er det ytringsfriheten kommer inn: usilte ytringer skal også kunne fremsettes. Sånn var det jo før også; ytringsfriheten er tross alt eldre enn både TV og internett. Almuen har alltid ytret seg i offentligheten. Man har stilt seg på sine såpekasser og sagt sin hjertens mening. Man har diskutert fritt med kjente og ukjente – på gata, på puben, i forsamlingslokaler og på arbeidsplassen. Med internett har det nå også blitt mulig for alle å ytre seg skriftlig og digitalt. Substans og saklighetsnivå er naturligvis svært varierende, som det alltid har vært.

Internett som helhet kan ikke sammenlignes med en redigert avis, men snarere med det totale «offentlige rom», inkludert møteplassene mellom alminnelige mennesker. På nettet er det kanskje noe lettere å snuble over ytringer man ikke liker enn det er ellers i verden, men tydeligvis ikke verre enn at Solstad helt fint har greid å unngå det. Han har nemlig aldri lest en blogg. Her er han i «godt» selskap blant kritikerne av nettkulturen: de kritiserer gjerne det de ikke har lest. Ja, de plages til og med av det de ikke har lest.

Solstad hevder at ugjennomtenkte meninger ikke er noe hellig som man bør forsvare. Jeg er helt enig, og jeg har vel aldri hørt om noen som mener noe annet, heller. For det er ikke meningene som er hellige, og som bør forsvares. Det er retten til å ytre dem. Jeg har litt vondt for å tro at Solstad ikke ser denne forskjellen. Jeg har også vondt for å tro at han ikke innser det helt grunnleggende, nemlig at friheten til å ytre det dumme og ugjennomtenkte er en forutsetning for at de viktige ytringene skal kunne være fri.

Men alt trenger selvsagt ikke å stå i avisen.

Puh, der fikk jeg sagt det. Endelig har jeg oppnått målsetningen om å levere en ytring som Dag Solstad mener det ikke er verdt å forsvare. Puh!

Skal man ytre seg offentlig, bør man tenke seg grundig om. Om noen på en blogg har lyst til å si at dronning Sonja er bred over baken, kan jeg ikke se hvorfor det er en mening som er hellig å forsvare.

Men vent litt. Jeg synes da for pokker heller ikke at ytringer om Sonjas body mass index er verdt å forsvare. Tvert imot. Jeg synes min egen uttalelse i tittelen er både pinlig, dum og irrelevant. Den tilfører ikke den offentlige debatten noe som helst av verdi. Omtrent som minst 9 av 10 artikler på kjendis.no, med andre ord.

De journalistene som bruker arbeidsdagen sin på å oversette sladrestoff om Britney Spears til norsk; de burde faen meg tenke seg om. Jeg kan ikke se hvorfor deres ytringer er verdt å forsvare. Solstad kan ikke se at Voltaire ville vært villig til å dø for Se og Hør. Han har et poeng.

Men likevel blander Solstad kortene. For det han snakker om har pent lite med ytringsfrihet å gjøre. Det han forteller er at han ønsker seg “dannet tale”. Det må han gjerne gjøre. Problemet ligger ikke i å etterlyse folkeskikk. Problemet oppstår når man mener at dannelsen (eller noe annet) skal sikres gjennom et regelverk: Du får ikke lov til å skrive “faen”. Du har ikke lov til å kalle Erna Solberg et rumpetroll. Søppeljournalistikk som kjendis.no er forbudt! “Kongepudler” bør brennes!

Dag Solstad mener at det er farlig å se på ytringsfriheten som en hellig ide. Jeg er ytringsfrihetsfundamentalist. Jeg går langt i å forsvare alskens ytringer. Jeg har ingen problemer med å forsvare folks rett til å trykke dumme karikaturer av Muhammed. Jeg har ingen problemer med å forsvare folks rett til å skrive bøker som fornekter Holocaust eller sier at alle de fordømte negrene må kastes ut av landet med første bananbåt heller. Det er ikke fordi jeg verdsetter disse ytringene. Jeg forakter dem. Jeg synes de er motbydelige.

I forbindelse med “karikaturkrigen” publiserte den belgiskbaserte Arab European League tegninger som vart ment å utfordre ytringsfriheten i Europa. Med fare for å kaste stein i glasshus (jeg har nemlig gjentatte ganger sagt at jeg ikke ville finne på å publisere Jyllandspostens karikaturer av Muhammed - verken de intetsigende eller de dumme), skal jeg publisere en av dem her.

Denne tegningen av Hitler til sengs med Anne Frank illustrerer nemlig hva jeg mener med motbydelig bedre enn det meste annet jeg har kommet over:

Men det er bra at AEL publiserte den. Ved å velge akkurat denne tegningen til å utfordre Europas ytringsfrihet viste de både at ytringsfriheten er svært reell, og de viste at de selv bærer på noe dypt ubehagelig og reaksjonært. Kanskje det belgiske partiet PvdA - på ytterste venstrefløy - tenker seg om to ganger før de inngår valgsamarbeid med AEL på ny.

Ytringsfriheten er faktisk velegnet som vaksine mot ekstremister, fordi troll sprekker i solen, og fordi ekstremistene da vanskelig kan protestere på at de ikke får snakke, noe som f.eks. er et godt gammelt nazitriks.

Dakar Hitler får ikke snakke.

Det er derfor jeg ønsker ytringsfrihet for nesten alskens tøv og motbydeligheter (men ikke alt, ytringsfriheten har grenser; det finnes “ytringer” som bryter med annet lovverk, og som derfor er og bør være forbudt). Det er derfor jeg syns det er greit med blasfemi. Det er derfor jeg mener at rasistene må få snakke om rasismen sin, og at religiøse fanatikere må få lov å slenge ut dritten sin. Kom igjen. I challenge you. Jeg har bedre kort på hendene.

Jeg skjønner godt at muslimer blir forarget over å se Muhammed med bombehode og at kristne blir forarget over å lese diktet “The Love That Dares To Speak Its Mind”, det har de all rett til, og de har rett til å kritisere ytringen, til å kalle den forkastelig, og til og med til å mene at den burde være forbudt! Likevel mener jeg det var inni-helvete skammelig av britisk rettsvesen å dømme Gay Times for blasfemi etter at publiserte blant annet linjene nedenfor:

As they took him from the cross
I, the centurion, took him in my arms-
the tough lean body
of a man no longer young,
beardless, breathless,
but well hung.

[...]

I was alone with him.
For the last time
I kissed his mouth. My tongue
found his, bitter with death.
I licked his wound-
the blood was harsh
For the last time
I laid my lips around the tip
of that great cock, the instrument
of our salvation, our eternal joy.
The shaft, still throbbed, anointed
with death’s final ejaculation

Kort sagt: Ytringsfrihet har ikke så mye med ytringenes verdi å gjøre. Den har langt større sammenheng med verdien og de moralske rettene den som leverer ytringene har eller burde ha i kraft av å være menneske.

Og saken er den at jeg mistenker at Dag Solstad også mener dette. Jeg mistenker mannen for rett og slett ha kommet med det han visste ville bli oppfattet som angrep på ytringsfriheten bare for å bringe på banen en helt annen debatt, en debatt det er grunn til å tro at en del medier er langt mindre villige til å faktisk ta: og det er debatten om ytringskultur. Som Kristin Clemet sier:

Det finnes ikke noe kompromiss mellom ytringsfrihet og ikke-ytringsfrihet. Ytringskultur er noe annet, vel verdt en debatt.

En sentral forskjell: Ytringsfrihetens grenser er klare. De kan defineres juridisk. Ytringskulturens grenser er full av gråsoner.

Jeg snakker om rumpehull generelt, og holdningen til dem. Mitt er bare et eksempel.

I slutten av april kom Lars Noréns dagbok ut i Sverige. 1700 sider over 5 år, Lars Norén ville skrive med en sterkere ærlighet, han ville skrive nærmere opplevelsen. Mens debatten i Sverige har gått på forholdet mellom Norén og anmelderne, har han gjentatt ønsket om å skrive rett frem og enkelt, ingen undertekst.

– Jag vill ett annat språk än det rådande, jag vill ifrågasätta det intellektuella samtal som pågår. Jag har sökt ett sant språk i ett försök att vara sann mot mina intryck. Vi har ett språk inom oss, och mellan oss, som är ett annat än det som förs offentligt.

Jeg har lest meg gjennom ett av årene i Lars Noréns liv. Jeg vet at han gjør mye rent og at han var upassende forelsket i Kirsti Stubø. Jeg vet at «C kom hem. Höll om mig när jag somnade. Så vill jag dö». Mens en annen dag: «Jag vill vara ensam när jag dör. Jag vill inte att någon skall se hur jag dör.»

Lars Norén har latt meg se lite sorterte, private tanker. Jeg syns det er godt å lese at en voksen mann også er en liten mann. Jeg vet at han er klar over sin egen utilstrekkelighet.

Det er et hederstegn å holde orden på det private ved seg. Det er de andre som sitter på bussen og refererer samtaler de har hatt i replikkform.

Vi er ikke private, vi er personlige. Men kan vi bli for knipske på oss selv?

Blir vi som de kvinnene i konserthuset med buksedrakter i kvalitetsstoff, de som går med korte skritt og som ikke beveger hoftene og som nesten ikke åpner munnen når de snakker. Blir vi som Karl Glad som har så smale lepper at det nesten ikke kommer vokaler ut av munnen hans og hvertfall ikke diftonger? Noen beveger knapt tungen når de snakker. Er leppene myke når de kysser?

Jeg kjeder ikke folk med bleiesnakk. Det første kvinner gjør når de har kommet seg ut av huset er å fortelle hverandre at det er vi som ikke snakker om mann og barn. Jeg blir mistenksom når noe ikke er lov å snakke om. Derfor har vi analsexuke på jobb. Det er bare lov å snakke om hva som er skummelt eller deilig med analsex. Det er verre å snakke om mann-og-barn enn rompepuling skulle det vise seg da jeg ble invitert i et feministisk nettverk. «Vi snakker ikke om mann og barn altså». Her er det alvor om å gjøre.

Brillene mine antyder noen vekttall jeg ikke praler med, de er der som gamle penger. Jeg har så kontroll. Jeg forteller akkurat passe. Jeg morer kollegene med analsnakk. Jeg er personlig. Jeg vet nøyaktig hvor grensen går mellom det private og det personlige. Den går ved mitt eget rumpehull. Jeg snakker om rumpehull generelt, og holdningen til dem. Mitt er bare et eksempel.

«Jeg drikker bare ett godt glass vin til maten!» roper jeg mens jeg beruser meg. Jeg har ikke mann eller barn å snakke om. Jeg aner ikke hva bleier er. Jeg har svarte strenge briller og jeg nekter å ha banale følelser.

Vi tør ikke sette avtrykk. Vi vil jo sette avtrykk. Vi vil synes, men ikke i en så direkte form. I en subtil form vil vi sees, i en litterær form. Vi må sees med distanse. Vi har en fasade, et gjerde, et korsett. Vi skal jo virke der ute i offentligheten. Vi tør ikke vise at i dette øyeblikket er jeg en redd faen som, men i neste øyeblikk. Vi tør ikke stole på at den som ser oss skjønner forskjellen og ikke lar det ene smitte over på det andre.

På Nasjonalbiblioteket i Paris roter kunstneren Sophie Calle i forholdet mellom det private og det offentlige i utstillingen Take Care of Yourself. Hun undersøker den e-posten kjæresten hennes sendte da han skrev at han ikke ville være kjæresten hennes mer. Hun ba 107 kvinner om hjelp.

The Guardian kaller henne the Marcel Duchamp of emotional dirty laundry. Det vi gjemmer, viser Sophie Calle frem. Hun har gått grundig til verks. E-posten er oversatt til blindeskrift, morse, lydskrift, den er analysert litterært, lingvistisk og av psykolog. Den er omskrevet til kjendisspaltestoff, vurdert av advokat for mulig søksmål, vurdert som nyhet av desken i Libération som ga forklaring på hvorfor den gikk i papirkurven. Den er sunget og danset.

Så jeg holder orden på meg. Jeg sender ikke hilsen til konfirmanten min i lokalavisen med et barndoms pottebilde og rimet om at nå smeller det fra loft og til kjeller for nå er det sannelig ungen det gjelder. Faen jeg er knall, jeg balanserer så fint. Jeg jumper mellom det banale og det allmene, det banale blir allment og ingen kan ta meg.

Robert visste ikke at kollegaen som han syntes var litt hot, og nå skulle ut og ta en drink med for første gang, dagen før drinken hadde begynt å blogge. Bloggen hennes var en dagbokaktig sex og singellivblogg, den het The Washingtonienne, og slik var begynnelsen:

Jeg har en glamourjobb på the Hill, det vil si, jeg kunne ikke brydd meg mindre om styring og politikk, men det tar seg bra ut på CV’en å jobbe for en senator. Og disse marmorhallene er ideelle for å treffe gutter, og vise frem antrekkene mine.

Uskyldig nok, og ifølge henne selv, opprettet hun bloggen slik at vennene hennes kunne holde seg oppdatert på hva hun drev med i Washington, og hun trodde at ingen andre ville bry seg større med hva hun skrev der. I vrimmelen av blogger, hvem skulle vel bry seg med hva en kontorassistent egentlig drev med på fritiden? Selv om hun altså jobbet for en senator?

The Washingtonienne skrev altså om hva hun drev med på fritiden, og hun la ikke skjul på så mye. Det var mye festing, og det var relativt detaljerte beskrivelser av hva hun drev med mellom laknene.

Og ikke minst hvem hun bedrev det med.

Det var ex-kjæresten som hun hadde flyttet fra, men fortsatte å se, og ha sex med på jevnlig basis. Det var en fra en annen senators stab, der hun hadde jobbet før hun fikk sin nåværende jobb. Hun hadde en “sugar daddy” som bare ville gjøre det analt, om ham skrev hun at hun egentlig ville gjøre det slutt med ham, men pengene var så gode å ha.

I tillegg så var det en gift stabssjef ved et regjeringsbyrå som betalte henne for sex. Jeg er sikkert ikke den eneste som skaffer seg en ekstrainntekt på denne måten, skrev hun. Hvordan kan noen overleve på 25 000 dollar i året?

Dette visste ikke Robert når de møttes for drinker på Union Station, en torsdag i mai 2004.

Før hun gikk fra jobb for å møte Robert denne torsdagen skrev Washingtonienne på bloggen sin at hun skulle ut med en ny kandidat for hennes gunst, beskrev ham med hans initialer RS, og hun hadde ikke de store forventningene til kvelden. Hun forventet at den ville bli full av pinlige øyeblikk.

Men kvelden forløp som smurt den, dagen etter kunne man lese om deres seksuelle eskapader. Som f.eks at RS hadde en viss sans for rising. Ganske snart var våre unge kolleger i et forhold der de traff hverandre jevnlig.

Robert visste ikke om hennes andre mannlige bekjentskaper, og han visste heller ikke at intime detaljer fra forholdet deres til stadighet ble beskrevet på The Washingtonienne. Han hadde hørt rykter om at hun hadde fortalt noen på kontoret om hans seksuelle preferanser, og når han konfronterte henne med det så innrømmet hun at hun hadde sagt det til en og annen. Robert tilga det, men hun måtte love å ikke snakke noe mer om det.

Så hun snakket ikke mer om det, hun blogget det i stedet. Om hvordan han likte underdanige kvinner, noe som passet henne bra, da kunne hun bare lene seg tilbake og se på ham gjøre “freaky shit”. Om hvordan han hadde problemer med kondomer. Om hvordan han egentlig var politimann, og hadde håndjern i skuffen som han hadde tenkt å bruke på henne ved anledning. De snakket om ekteskap, men kunne det bli noe av? Han var jødisk, det var ikke hun. Og de hadde sex som dyr, ikke som mann og kvinne.

Skrev The Washingtonienne.

Men tolv dager ut i forholdet var det slutt på moroa. Den dagen linket Wonkette til The Washingtonienne, og innen vår heltinne hadde rukket å slette bloggen (noe som ikke tok lange tiden) så hadde titusenvis av mennesker allerede lest bloggen. Kopier var blitt tatt. Robert stormet inn på kontoret hennes med en utskrift av den, smalt den i bordet og erklærte forholdet for over. Tre dager senere kom det en pressemelding fra senator Mike DeWine der det ble gjort rede for at en av de ansatte hadde brukt arbeidstiden og senatets datamaskiner til å poste upassende materiale på internett.

Den ansatte, The Washingtonienne, eller Jessica Cutler som hun egentlig het, var da forlengst avskjediget.

Washington Post skrev om historien. New York Times likeså. CNN diskuterte den. Og for Cutler gikk det ganske bra. Med nyvunnen stjernestatus fikk hun et forskudd på 300 000 dollar for å skrive bok om skandalen. Hun poserte naken for Playboy, hun ble intervjuet i øst og vest. Det var noe snakk om en sitcom på HBO.

Robert var ikke like fornøyd, han saksøkte Cutler for 75000 dollar i Washington og 20 millioner dollar i Texas, der han bor/bodde. Som et resultat av dette slo Cutler seg for et år siden personlig konkurs for å beskytte seg mot disse kravene. Så vidt jeg kan se så er denne saken ennå ikke avgjort i retten.

Jeg regner med at det er en ganske unison enighet om at Robert har all mulig grunn til å være pissesur på Jessica Cutler. Hvorvidt han kan vinne frem med et søksmål eller ikke vet jeg ikke, og norsk og amerikansk lov er uansett ikke identisk, så det er ikke så interessant.

Det prinsipielle spørsmålet her må være om Cutlers ytringsfrihet trumfer Roberts rett til privatliv?

Alle har rett til å fortelle sin historie. Om det er dårlig gjort så er det allikevel viktig og riktig at ingen skal kunne hindre Jessica Cutler i å fortelle sin historie, om hun måtte ønske det. Men skal hun ha rett til å fortelle historien når som helst og hvor som helst? Og bør det i så fall kunne stilles krav til at hun i det minste gjør alt som står i hennes makt for å anonymisere de i historien hennes som kommer dårlig ut av det?

Bruken av initialer gjorde det ihvertfall såre enkelt å avsløre hvem denne RS var.

I sitt forsvar til Roberts søksmål hevder Cutler at Robert ikke hadde noen problemer med at det ble snakket om dem og hans seksuelle preferanser på jobben. At han tvert i mot så ut tilå like det, at han spøkte med det. Som f.eks at han dasket seg selv på rompa når han gikk ut av et rom etc. Cutler hevder at bloggen hennes egentlig bare var en videreføring av kontorsladderen, og at Robert ikke har noen grunn til å saksøke. At deres forhold på 12 dager ikke gir ham noen rett til å kreve beskyttelse for sitt privatliv.

Jeg vet ikke jeg, men når Se og Hør ikke får lov til å ta bilder på offentlig område av et kjendispar som gifter seg på offentlig område, så kan det da ikke være helt urimelig å kreve at også privatpersoner tar visse hensyn i offentlig omtale av andre mennesker?

Hva synes dere?